Har vært hjemme en stund nå og det har tatt tid å fordøye inntrykkene. Klart enkeltmenneskers historier gjør sterke inntrykk men det er likevel mangelen på bevegelsesfriheten som sitter sterkest i. Det at du må ha spesialtillaatelse for å kjøre på veien. Ikke bare må du be om lov men du må også betale for å få lov. En av de ansatte på hotellet vi bodde på kom fra Betlehem. Han tjente litt over 3000 norske kroner i mnd og måtte betale mer enn 1500 for å kunne kjøre frem og tilbake på jobb. I tillegg hører jeg på nyhetene at det gjøres enda vanskeligere for palestinere nå. De må inn og ut av samme chekpoint når de krysser mellom ulike deler av byen eller mellom byer. Jeg har jobbet med en presentasjon til representantskapet vårt og telte opp kontrollposter vi så på vår lille tur i Hebron, 7 stk på en liten spasertur. Ikke alle som vi måtte gå gjennom men vaktbuer med bevepnet personell alle veier. I tillegg var der sperringer over alt, piggtråd, gjerder, stengte porter og murer. Når vi var der ble jeg frustrert over det jeg så. Nå blir jeg frustrert over å ikke kunne gjøre noe. Jeg kan fortelle til alle som vil høre hva jeg har sett og hvordan jeg opplevde det, men hjelper det?
Jeg får påvirke der jeg kan.Selv om jeg bare er en liten person i tillegg til alle de andre som allerede har vist det jeg nå vet lenge. Jeg forstår ikke hvordan vi kan klare å få slutt på denne konflikten før vi får USA til å støtte palestinerene? Ja for det tror jeg, USA har nøkkelen!
livipalestina 