Da var vi hjemme igjen fra Palestinaturen. Reisen gikk nesten som planlagt, litt forsinket til Gardermoen men alle som skulle det rakk neste fly.
Det har vært en rar dag i dag. Jeg har pakket ut av kofferten, og litt etter litt også det i hodet. Sett litt mer på noe av det og prøvd å sortere tanker og inntrykk. Har fått sett på bildene, fantastisk, tok mer enn 600 bilder😊 så de har hjulpet meg med riktig rekkefølge på diverse hendelser.
Har med meg hjem noen spesielle inntrykk:
– Noen jenter som fortalte om peronlige sterke opplevelser, misbruk og vold. Det at de må gå til retten for å få de rettigheter de har krav på ved ekteskapsbrudd. Det er vont å høre på. Men de hadde fått hjelp via prosjekter som vi er med å støtter, det er jeg glad for.
– En mor fra Gasa fortalte oss om krigen i fjor sommer. Om redselen for ikke å kunne beskytte sine barn. Også det en sterk historie som bringer tårene frem.
– Vi traff noen Beduiner som bodde i det vi kaller brakker og skur. På disse hadde de fått rivningsvarsel for Iseral trenger plassen til å utvide StorJerusalem. Å se fortvilelsen deres var sterkt. Å få bønnen om mer hjelp vanskelig. Det er godt å være med å hjelpe men vi skulle gjort så mye mer.
– Å gå i Hebron og telle 7 vaktposter av Israelsk militære på en kort spasertur var frustrerende. Jeg hadde blitt fly forbanna hvis jeg hadde blitt utsatt for slik trakasering som palestinerene blir daglig.
– Den generelle bevegelsesfrarøvelsen for palestinerene gjør meg også sinna. Det var et fantastisk veinett i Jerusalem og på Vestbredden men veiene var forbeholdt de få. Skulle palestinerene kjøre der måtte de betale for å få kjøretillatelse. Fy for fén for et system.
– En Israeler fortalte oss om informasjonen de fikk i 85 når Arafat sa NEI til en tostatsløsning. De kunne ikke tro det og ble tutet ørene fulle av at de ikke ville forhandle eller ha en fredelig løsning. Når han satte seg inn i tilbudet som ble gitt så mente han at Arafat ikke hadde hatt noen valg. Iseral skulle beholde alle strategiske punkter på Vestbredden i forhold til vann, vekstområder og hellige steder. Det var ikke et reelt tilbud.
Alle de vi traff, Ambasaden, denne Isreraeleren, palestinere, TIPH og OCHA var tydelige på at Palestina er den svake part i denne konflikten. Ingenting av det vi så motsier dette. Jeg er kommet hjem med et mye sterkere palestinaengasjement enn jeg hadde før jeg reiste.
Iseral driver en systematisk undertyrykking og trakkasering i håp om at palestinerene skal trekke seg ut og gi opp. I Jerusalem får ikke palestinere lov å bygge, husleien er skyhøy, det er dårlig med skole og reiser du et annet sted for å utdanne deg er det ikke sikkert du får lov å komme tilbake.
Lyspunktet Fagforbundet støtter opp om et godt arbeid i Palestina gjennom Norsk folkehjelp. Det er jeg utrolig glad for i dag. Vi møtte enkeltpersoner som hadde opplevd at prosjektene våre hjalp dem og vi møtte organisasjoner som mente vårt engasjement betyr noe.
Kan hende at den nye regjeringen nå er så ekstrem at verden må ta affere, det er jo lov å håpe.
Leve Palestin✌️
livipalestina 