Hva nå?

Har vært hjemme en stund nå og det har tatt tid å fordøye inntrykkene. Klart enkeltmenneskers historier gjør sterke inntrykk men det er likevel mangelen på bevegelsesfriheten som sitter sterkest i. Det at du må ha spesialtillaatelse for å kjøre på veien. Ikke bare må du be om lov men du må også betale for å få lov. En av de ansatte på hotellet vi bodde på kom fra Betlehem. Han tjente litt over 3000 norske kroner i mnd og måtte betale mer enn 1500 for å kunne kjøre frem og tilbake på jobb. I tillegg hører jeg på nyhetene at det gjøres enda vanskeligere for palestinere nå. De må inn og ut av samme chekpoint når de krysser mellom ulike deler av byen eller mellom byer. Jeg har jobbet med en presentasjon til representantskapet vårt og telte opp kontrollposter vi så på vår lille tur i Hebron, 7 stk på en liten spasertur. Ikke alle som vi måtte gå gjennom men vaktbuer med bevepnet personell alle veier. I tillegg var der sperringer over alt, piggtråd, gjerder, stengte porter og murer. Når vi var der ble jeg frustrert over det jeg så. Nå blir jeg frustrert over å ikke kunne gjøre noe. Jeg kan fortelle til alle som vil høre hva jeg har sett og hvordan jeg opplevde det, men hjelper det?

Jeg får påvirke der jeg kan.Selv om jeg bare er en liten person i tillegg til alle de andre som allerede har vist det jeg nå vet lenge. Jeg forstår ikke hvordan vi kan klare å få slutt på denne konflikten før vi får USA til å støtte palestinerene? Ja for det tror jeg, USA har nøkkelen!

Fritt Palestina

Da var vi hjemme igjen fra Palestinaturen. Reisen gikk nesten som planlagt, litt forsinket til Gardermoen men alle som skulle det rakk neste fly.

Det har vært en rar dag i dag. Jeg har pakket ut av kofferten, og litt etter litt også det i hodet. Sett litt mer på noe av det og prøvd å sortere tanker og inntrykk. Har fått sett på bildene, fantastisk, tok mer enn 600 bilder😊 så de har hjulpet meg med riktig rekkefølge på diverse hendelser.

Har med meg hjem noen spesielle inntrykk:

– Noen jenter som fortalte om peronlige sterke opplevelser, misbruk og vold. Det at de må gå til retten for å få de rettigheter de har krav på ved ekteskapsbrudd. Det er vont å høre på. Men de hadde fått hjelp via prosjekter som vi er med å støtter, det er jeg glad for.

– En mor fra Gasa fortalte oss om krigen i fjor sommer. Om redselen for ikke å kunne beskytte sine barn. Også det en sterk historie som bringer tårene frem.

– Vi traff noen Beduiner som bodde i det vi kaller brakker og skur. På disse hadde de fått rivningsvarsel for Iseral trenger plassen til å utvide StorJerusalem. Å se fortvilelsen deres var sterkt. Å få bønnen om mer hjelp vanskelig. Det er godt å være med å hjelpe men vi skulle gjort så mye mer.

– Å gå i Hebron og telle 7 vaktposter av Israelsk militære på en kort spasertur var frustrerende. Jeg hadde blitt fly forbanna hvis jeg hadde blitt utsatt for slik trakasering som palestinerene blir daglig.

– Den generelle bevegelsesfrarøvelsen for palestinerene gjør meg også sinna. Det var et fantastisk veinett i Jerusalem og på Vestbredden men veiene var forbeholdt de få. Skulle palestinerene kjøre der måtte de betale for å få kjøretillatelse. Fy for fén for et system.

– En Israeler fortalte oss om informasjonen de fikk i 85 når Arafat sa NEI til en tostatsløsning. De kunne ikke tro det og ble tutet ørene fulle av at de ikke ville forhandle eller ha en fredelig løsning. Når han satte seg inn i tilbudet som ble gitt så mente han at Arafat ikke hadde hatt noen valg. Iseral skulle beholde alle strategiske punkter på Vestbredden i forhold til vann, vekstområder og hellige steder. Det var ikke et reelt tilbud.

Alle de vi traff, Ambasaden, denne Isreraeleren, palestinere, TIPH og OCHA var tydelige på at Palestina er den svake part i denne konflikten. Ingenting av det vi så motsier dette. Jeg er kommet hjem med et mye sterkere palestinaengasjement enn jeg hadde før jeg reiste.

Iseral driver en systematisk undertyrykking og trakkasering i håp om at palestinerene skal trekke seg ut og gi opp. I Jerusalem får ikke palestinere lov å bygge, husleien er skyhøy, det er dårlig med skole og reiser du et annet sted for å utdanne deg er det ikke sikkert du får lov å komme tilbake.

Lyspunktet  Fagforbundet støtter opp om et godt arbeid i Palestina gjennom Norsk folkehjelp. Det er jeg utrolig glad for i dag. Vi møtte enkeltpersoner som hadde opplevd at prosjektene våre hjalp dem og vi møtte organisasjoner som mente vårt engasjement betyr noe.

Kan hende at den nye regjeringen nå er så ekstrem at verden må ta affere, det er jo lov å håpe.

Leve Palestin✌️

Kvinnekamp på Vestbredden

Union of Palestinian Women Committees, UPWC
UPWC er en organisasjon som har som målsetting å øke de palestinske kvinnenes deltakelse i politikken, både å få dem til å stille til valg og å bruke stemmeretten.
Og de lykkes med arbeidet sitt. Åtte partier har nå innført regler om en minsteandel kvinner i partiet. Kvinneorganisasjonen driver med et bredt opplysningsarbeid og opplæring for å nå sine mål. De er også aktive i boikottarbeidet av israeleske varer på Vestbredden og i Gaza, også her med et spesielt kvinnefokus.

Flere sterke stolte kvinner fortalte oss om arbeidet de driver med lokalt. De arrangerer workshops for å engasjere kvinner i lokalmiljøet. Flere hadde nå stilt til valg og var blitt «lokalpolitikere». De kvinnelige studentene engasjerer seg sterkt i studentorganisasjonene på de få store universitene på Vestbredden. Dette bidrar til at den yngre generasjonen er aktivt med for å endre på situasjonen for kvinner i Palestina.
I tillegg er organisasjonen aktiv med i kampen mot okkupasjonsmakten gjennom BDS- bevegelsen og lignende arbeid. Likestillingssaken her er absolutt på gang.

Vi møtte Shadia Ahmad, en 26 år gammel kvinnelig student som gikk ut av universitetet i Nablus for to år siden. Hun forteller at studentforeningen har vært et viktig virkemiddel i likestillingskampen under studiene.

«Det første jeg gjorde da jeg begynte å studere var å melde meg inn i studentforeningen. Den er et viktig middel for å fremme kvinners meninger og behov. Av rundt tusen studenter på mitt universitet var 300 av dem med i en studenforening, og av disse var ikke mer enn 30 prosent kvinner. Vi blir lyttet til og respektert, men det lave antallet viser at det fortsatt er en jobb å gjøre.» sa Shadia Ahmad.

Vi kjenner mange av mekanismene når vi hører om motstanden de får fra historien om vår likestillingskamp. Menn som ikke liker at kvinner hever stemmen og kvinner som er skeptiske.

Fagforbundet er med å støtter dette arbeidet via Norsk Folkehjelp som har en partnerskapsavtale med UPWC.
Det er jeg utrolig stolt over at vi er. Det har vært en god opplevelse å treffe disse flotte kvinnene og høre dem fortelle om sitt engasjement.

Det stikk motsatte av vår allemannsrett opplevd i Hebron

Onsdag 06.05 var vi i Hebron.

Bare  det ordet, Hebron gjør at jeg må stoppe opp et sekund eller to. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulleoppleve å se at noen mennesker blir så til de grader frarøvet bevelgelsesfriheten sin.

Vi må jo egentlig et stykke tilbake i tid da dette begynte, på 90tallet. Hebron ligger på vestbredden og vestbredden er palestinsk. Likevel gikk palestinerne med på en deling av byen som følge av en masakre i 94 (29 palestinere ble drept) og de skrev under på Hebronprotokollen. Dette for at alle skulle få tilgang til Abrahamsmoskeen. Jeg brukte litt tid på å forstå hvorfor i all verden de gikk med på en slik avtale da byen jo i utgangspunktet var deres. Men de hadde vel ikke noe valg, ovemakta var vel for stor. Og da er det bedre å prøve å regulere og inngå en avtale? Avtalen innebærer at de har delt området i H1 og H2.

Det er flere bosettninger i området i og rundt byen. Den siste kom i fjord og på bildet under er de markert i hvitt.

H1 er under palestinsk kontroll og H2 er under Israels kontroll. Men det er altså på Vestbredden og dermed Palestinsk.

I praksis blir denne delingen synlig med en rekke kontrollposter med det Israelske militæret tungt bevenet, murer og piggtråd. Der er gater som palestinere ikke får lov å gå i og det er gater de ikke får lov å kjøre bil i.

En konskekvens av dette var blandt annet at i noen hus måtte de krype inn gjennom vinduet fordi tilgangen til inngangsdøren var stengt av dette systemet. Vi så en gammel dame vakle seg opp en stige for så å svinge seg over vinduskarmen og inn.

Noen av kontrollpostene var med sluser, gitter og piggtråd. Disse kunne bli stengt til ulike tider og spesielt i høytider opplevde de det. Da står du jo der da, kanskje på feil side? Og må gå en lang, lang omvei for å komme hjem.

Vi så flere gater som tidligere hadde vært handelsstrøk for palestinerene og som nå var tomme. Butikkene var stengt og boltet igjen og stedet lå øde fordi det plutselig lå på feil sted i byen.

Vi så gater som endte i murer og piggtråd for på andre siden var det bosettere.

I gamlebyen har de handelsgater som delevis ligger under jorden. Over disse på et annet gateplan bor det bosettere. De har drevet og kastet ned søppel og lignende på de som er nedenfor noe som har resultert i at de har måttet lage stengsler over seg for å unngå søppel i hodet.

Jeg hadde ikke trodd det var mulig og å se dette med egne øyne har gjort et sterkt inntrykk. Vi som er vandt til å kunne ferdes alle veier vi har nesten ikke forutsettning for å sette oss inn i hvordan det er å leve så begrenset.

Det er ikke rart at spenningsnivået er lavt og at det av og til koker over.Snarere tvert imot, merkelig at det ikke skjer mer.

Når jeg kommer hjem og får lastet over bildene skal dere også få sett hvordan dette i mine øyner så ut.

Arbeidstakers rettigheter, hva er det?

I dag har vi møtt folk i organisasjonen Al-Maqdese.
Al-Maqdese er en organisasjon som jobber for palestinske arbeidstakere i Jerusalem.
De fortalte oss om palestinere som mistet hus og hjem fordi den Israelske stat bestemte at de skulle rives. De fikk enda til beskjed om å rive dem selv eller betale en bot opp mot 160 000 norske kroner for at andre måtte gjøre det.
De fortalte også om arbeidsfolk som ble utnyttet på det groveste. Som hadde skrevet under på kontrakter som var skrevet på et språk de ikke forstod.
Al-Maqdese hjalp. Slik at de fikk lønn eller rett og slett gikk i retten for å beholde jobben sin.
I tillegg til «lovlige» palestinske arbeidstakere i Iseral er det en rekke av dem som jobber der illegalt for det finnes ikke arbeid i Palestina.
De risikerte livet sitt for å komme seg på arbeid.
Vi så en film der de kryper under piggtråd eller klatrer over muren hele tiden på vakt for om noen ser dem.
De er villige til å risikere livet sitt for å tjene litt penger til å brødfø familien. Det er deres eneste mulighet til lønnet arbeid. Selv om det ligner mye på slavearbeid sett med våre øyner.
De historiene vi hører lar seg vanskelig beskrive for de er så utrolige.
At noen så til de grader bruker maka si til å utnytte eller hundse med andre. Det gjør sterkt inntrykk. Men det er vanskelig å forklare det.
Hvor er medmenneskligheten?
Sympatien?
Empatien?
Hva er det som gjør at et folk kan oppføre seg slik?
Ingen har funnet svarene til nå så det klarer vel heller ikke jeg men jeg kan jo tenke.

Så var vi der

Ja,  vet ikke helt…..

Jeg gikk rett gjennom passkontrollen uten problemer, så var jeg plutselig der.

Men det gikk ikke like lett for alle, 9 av 10 kom igjenom og sistemann måtte vi vente halvannen time på.

Det var mørkt når vi kjørte så inntrykkene blir litt difuse men det er nesten nok bare å være her nå.

Full fart i morra, første møte kl08.00 så god natt:-)

Nå er vi nesten der

Palestina
Nå har vi sittet på flyet en stund og Tel aviv nærmer seg.
Vi er forberedt på en lang tur gjennom passkontrollen. Det er Israelere som kontrolerer den. De er ikke like glade i oss som Palestinerene. For de vet hvem vi er. De vet vi kommer fra fagbevegelsen og støtter Palestinerenes sak.
Derfor hender det at de «peser» oss litt når vi skal inn i landet.
Bare for å gjøre det ubehagelig og vanskelig.
Ingen ting ulovelig.
Men bare for det at de kan.

Dette skal vi kanskje oppleve en gang? Kanskje to?
Og vi forbereder oss på det. Vi snakker om det på reisen. Så vil jo tiden vise om vi takler det:-)
Den ene gangen.

Tenk på de som bor med dette systemet til daglig.
Selvfølgelig ikke ut og inn fra flyplassen.
Men for å bevege seg mellom Vestbredden og Gasa. For å kjøre på Palestinsk vei som pluteslig krysser en Israelsk vei. For å bevege seg på eiendommen sin som er delt av bosetninger og murer.
De blir kontrolert og trakasert hver dag.
De står i timesvis i kø for å forflytte seg noen få kilometer.
Morten Ekeland beskrev det i sin første maitale slik:
Tenk dere at E39 eies av styringsmakten i fylket.
Så tar Kvinesdal og Søgne over maken sammen. De bestemmer at det bare er de som kan kjøre på E39 i fylket og for hver plass en annen vei krysser E39 så settes det opp kontorllposter som skal sjekke om du kan krysse veien. Noen dager åpnet de porten men noen dager gadd de rett og slett ikke det. Da måtte de bare snu og kjøre hjem igjen.
Dette høres helt utrolig ut for oss. Vi som er vandt til kunne ferdes fritt hvor vi vil. Vi som tror vi ikke har klasseskille og ser på hverandre som likeverdige mennesker.
Jeg er blitt advart om at jeg kommer til å reagere. Reagere på urettferdigeheten jeg vil få se. Den nedverdigende måten å behandle andre mennesker på. Jeg skal få sett den overalt. Jeg kommer sansynligvis til å bli sinna. Grine.
Vi tror jo egentil ikke på det, at noen faktisk kan behandle andre mennesker slik det beskrives.
Nå skal jeg selv få se.
Du skal få vite hva jeg opplever.

Nå nærmer det seg avreise til Vestbredden. Spenningen stiger. Hva vil vi møte der?

Midtøstenkonflikten har på en måte vært noe jeg har hørt om hele mitt liv. Seksdagerskrigen fant sted ett år før jeg ble født og fra lenge før den tid har uroen vært der.

Nå er jeg en av flere ambassadører i Fagforbundet som er så privilegert at jeg skal få se noe av dette på nært hold. Litt skremmende men mest spennende.

Vi er blitt fortalt om palestinere med et ustoppelig mot og engasjement, som aldri mister håpet. Mon tro om jeg hadde klart det over så lang tid. Det finnes mange av dem som er vokst opp i flyktningeleiren. Som aldri har opplevd å leve i frihet. Det får meg til å bli umåtelig takknemlig for landet jeg bor i.

Jeg var i Berlin i helgen. Det gjorde også et sterkt inntrykk, se muren som er revet osv. Samtidig satte det mange spørsmål i sving i hodet. Jødeundertrykkelse osv før og under 2 verdenskrig. Muren mellom øst og vest. Hvordan kan det samme nå skje i Palestina? Hvordan kan et folk som ble så forfulgt opptre som de gjør?

Hvordan kan verdenssamfunnet akseptere at dette skjer i dag? Igjen?

Hello world!

Som dere ser av tittelen på bloggen min så skal jeg snart til Palestina. Jeg vil dele mine opplevelser og inntrykk her. Ønsk meg god tur.